Ryktet om delingsøkonomien er sterkt overdrevet (kronikk)

I beste fall er ryktet basert på misforståelser. Det mange kaller delingsøkonomi er nye og smartere IT-løsninger kombinert med nye og mer lukrative forretningsmodeller. De har imidlertid lite med deling å gjøre.

De to mest kjente og omtalte -som også ligger i front, er Airbnb og Uber

Airbnb formidler leiebolig basert på annonsering på Internett. Det samme som Finn.no har bedrevet i årevis.

Forskjellen -og nyheten ligger i formidlingsløsningen, der kundene betjener hele prosessen selv ved hjelp av noen klikk, samt i forretningsmodellen som er basert på elektroniske betalingsløsninger. En forutsetning er at både kjøper og selger må være elektronisk lenket til formidlingsløsningen med sine kontoer for å kunne bruke dem.

Ved klikk på kjøp, trekkes umiddelbart og automatisk hele kjøpesummen av løsningen, hvorpå Airbnb refunderer selgers andel automatisk. Slik styrer Airbnbs løsning all pengevirksomhet, likviditet og alle transaksjoner – automatisk. Det hele skjer uten menneskelig betjening, inntil handelen er utført og pengene har havnet på Airbnbs konto.

I motsetning til Finn.no, der annonser betales på forhånd og kjøper må kontakte selger, samt at disse deretter, ordner opp seg i mellom, koster annonsering hos Airbnb ingenting – inntil en kjøpssituasjon oppstår. Annonsering er gratis på Airbnb, noe som i sin tur oppmuntrer flere til å annonsere og derigjennom vekst i Airbnbs virksomhet.

Men profesjonell utleie av bolig har folk bedrevet til alle tider. Ikke bare på Finn.no, men også via ulike feriebolig-nettsider. Intet tilsier at denne type utleie skulle detonere med Airbnbs løsning.

Den andre såkalte delingsøkonomipådriveren, som visstnok skaper hodebry for både NHO og andre, er Uber. Men Uber bedriver rendyrket taxivirksomhet. Selskapet har lite eller ingenting med deling å gjøre. Men dersom en insisterer på at Ubers virksomhet er deling, så har Norge hatt taxisentraler som har bedrevet kjøredeling siden tidlig 60-tallet.

Selv om det ikke handler om deling, betyr det ikke at samfunnet er fri for utfordringer knyttet til disse virksomhetene. Men de er da relatert til de nye forretningsmodellene -og ikke til deling som sådan.

De nye forretningsmodellene gir oss tilsvarende utfordringer som vi hadde med franchising, i sin tid. Franchising gikk bl.a. på tvers av definisjoner i lover som regulerte forholdene mellom arbeidsgivere og ansatte.

Uber kaller seg et teknologiselskap, basert på at det har utviklet, eier og forvalter en P2P-app.

P2P (Peer-to-Peer eller likemannsnettverk, som det heter på norsk) er en måte å organisere ressursdeling på i et datanett. I Ubers tilfelle en app.

Uber hevder de drifter sin egenutviklede app som sørger for formidling av kjøredeling, og at appen fungerer som en interaktiv online markedsplass for kobling mellom bilister som tilbyr skyss -og folk som søker skyss. Uber kaller det, forvirrende nok, ridesharing.

Men ridesharing er basert på en ide om at bilister kan fylle ledig plass i bilen med folk som skal omtrent samme vei. Ideen oppsto som følge av observasjoner av bilkøer med kun en person i hver bil. Altså utpreget dårlig ressursutnyttelse. Ridesharing handler ikke om business. Delingsøkonomi-ideen, som ridesharing er ment å være en del av, drives av personer som er i besittelse av uutnyttede ressurser som kan deles med andre, mot en betaling ment som bidrag til inndekking av kostnadene knyttet til å eie og drive ressursen. Ressursen kan være et ledig rom i et hus -eller ledige seter i en bil.

Problemet med ridesharing, slik den er beskrevet over, er at den fungerer best som en god ide. I praksis lar ideen seg knapt gjennomføre. I dag finnes det knapt noen som bedriver ridesharing per definisjon, men mange som driver taxivirksomhet og kaller det ridesharing. Ordet klinger jo både, positivt og tidsriktig -og folk vil jo gjerne høre det de liker å høre. De som kremter -og forsøker å påpeke at det ikke er deling, er bare negative, gretne og – antagelig – motstandere av innovasjon.

Uber og alle andre som kaller seg ridesharingselskaper, styrer alt selv – fra topp til bunn -og driver i realiteten stramme franchisekonsepter der de selv er franchisegivere og sjåførene er franchisetakere. Opplegget er basert på en ny og mye mer attraktive forretningsmodell – fortrinnsvis for eierne.

Det hjelper altså lite når Uber hevder de forvalter en løsning for formidling av deling, når selskapet i realiteten detaljstyrer alt fra sentralt hold -og besitter mer gjennomgripende kontroll over alt som skjer i sitt “økosystem” enn det som vi er kjenner fra dagens franchisevirksomheter.

Uber snakker om egen virksomhet som om den skulle vært basert på innovasjon og idealisme -herunder om ideell deling av bilressurser. Ønsketenkning som folk, politikere og media liker å høre.

Uber gjorde det for å få innpass i taxiregulerte markeder og/eller for å omgå og bli definert inn i ulike taxireguleringslover – og de har klart det.

De som har fulgt med fikk kanskje med seg at Uber først het UberCab, før det gikk opp for initiativtakerne at det var lurt å fjerne “Cab” i navnet for å distansere seg fra ulike lovers definisjoner av taxi. Tilslutt fant de ut at det aller lureste var å kalle selskapet for et teknologiselskap for å fjerne seg enda lengre vekk fra vedtatte definisjoner og skape komplett forvirring.

Forvirringen ble brukt som strategi for å kunne lansere sin taxivirksomhet i de fleste land og stater med taxireguleringer, under dekke av å være en åpen interaktiv markedsplattform for ridesharing-folket, som de selv kunne bruke til formidling av kjøredeling -og ikke taxi.

Selv om nøkkelen i Ubers virksomhet er en P2P-app -og selv om selskapet hevder de kun forvalter en åpen markedsplass og definerer seg selv som en slags formidlingsagent, så opererer Uber i praksis som et helstøpt taxiselskap basert på egne gjennomgripende konseptuelle løsninger, utformet og styrt av Uber selv. Uber smører aktivt alle ledd i hele verdikjeden, fra seg selv i en sentral posisjon på toppen -og helt ned til sluttbrukerne. I likhet med Airbnb styrer de også hele pengestrømmen.

Uber opererer i grunnen tilsvarende som mange aktører i budbilbransjen gjør, men med et enda strammere konsept. Budbilselskapene i Norge er basert på franchiseløsninger, der selvstendige bileiere rekrutteres til å utøve budbilselskapets konseptuelle løsninger og prisstrategier i et åpent marked.. Det hele styres ovenfra og ned. At Uber har funnet opp en mer effektiv teknologisk formidlingsløsning, samt en mer attraktiv forretningsmodell for sine aksjonerer, endrer ikke dette.

Under dekke av å være privatøkonomisk deling, opererer naturligvis noen kommersielle aktører på Airbnbs markedsplattform. På Ubers plattform opererer kun kommersielle aktører

Da er det opp til myndighetene å avdekke slike, om det dreier seg om skatteunndragelser. Ikke bare for å kreve inn det som fellesskapet har krav på, men også for å hindre konkurransevridning og eventuell sosial dumping.

Annonser

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s