Taximonopolets vokter & velgjører

Det norske fellesskapet betaler ca. hundre millioner kroner årlig for å holde liv i et landsdekkende taxibyråkrati

Taxibyråkratiets har til oppgave å verne om taximonopolets interesser.

I flere byer har taxibyråkratiet t.o.m. fattet vedtak om at reguleringen skal handle om å dekke behovene til medlemmene av byenes taxiløyvemonopol.

For å beskytte monopolet mot konkurranse, innovasjon og utvikling, innførte taxibyråkratiet i Oslo forbud mot nyetableringer i 1999.

Alle som har søkt om taxiløyver i Oslo siden den gang har fått avslag, begrunnet med at bedre, billigere og mer markedstilpassede taxikonsepter kan ha negativ effekt på økonomien til medlemmene av byens taximonopol.

Reguleringen fungerer også som et insentiv til taximonopolets medlemmer om å holde fokus på opprettholdelse av daglig kontinuitet i egne inntekter.

La meg ta et eksempel:

Sett at en eier av en blomsterforretning og en taxieier opplever nedgang i omsetningen.

Taxieieren vil, uten å nøle, øke prisen neste dag.

Eieren av blomsterbutikken vil tenke vidt, kreativt og søke flere muligheter.

Taxibyråkratiet har altså fritatt taxieiere fra å tenke kreativt og skapt en tilstand der et fast antall selvstendig næringsdrivende taxieiere bare øker prisene sine i takt med at kundene forsvinner.

I perioden 2007 til 2014 økte taxiene i Oslo prisene sine med 104 prosent. I kjølvannet av prisveksten, som var ca. sju ganger høyere enn prisveksten på øvrige varer og tjenester, forsvant halvparten av kundene, ifølge SSBs drosjestatistikker.

Antall kjørte kilometer med passasjer (taxienes produksjon) ble halvert og dødtiden doblet. Når halvparten av kundene forsvant og produksjonen ble halvert, ble også sysselsettingen i realiteten halvert.  Den blir imidlertid opprettholdt kunstig, ved at det halverte antallet kunder betaler dobbel pris.

Slik har reguleringen ført til at grunnlaget for taxi som næringsvei har blitt halvert og at taxienes rolle som kollektiv dør til dør-persontransport, og som buffer mot privatbilisme, er i ferd med å ruineres.

Frem til 1999 var taxi en offentlig regissert, homogen og ens priset tjeneste

Reguleringen var basert på ulovfestede praksiser. En av disse handlet om å sette øvre tak på antallet taxiløyver, for å gi løyvehaverne monopol (taxiløyvemonopol) som kompensasjon for å forplikte seg til å betjene etterspørsel som ikke alltid var lønnsom.

Antallsbegrensningen var imidlertid forutsatt av samspill -og korrespondanse med andre praksiser, som tak på prisene, som å pålegge taxiene å være tilsluttet en og samme sentral og som forpliktelsen til å betjente etterspørsel i områder og på tidspunkter som ellers ikke ville bli tilfredsstillende betjent.

Antallsbegrensningen utgjorde en ingrediens i en helhetlig regulering som var ment å gi et dekkende taxitilbud til beste for publikum og samfunnet, der forbrukeren også var beskyttet av prisregler som holdt taxiprisene nede på et forholdsmessig nivå.

I tiden etter 1999 endret imildertid mange kommuner reguleringspraksisen på en rekke felter, noe som førte til at taxitilbudet endret karakter.

Tre av fire komponenter i praksisen for å regulere ble avviklet, slik at antallsbegrensningen ble stående igjen alene uten å tjene noe formål. Reguleringen ble amputert, dysfunksjonell og destruktiv, noe som førte at utviklingen i taximarkedet bar snublende galt av sted.

Publikum ble hengitt et fast antall selvstendig næringsdrivende og profittjagene taxieiere som begynte å forlange økende priser på fritt grunnlag. Endringene ga medlemmene av løyvemonopolet stadig mer markedskontroll, samtidig som taxibyråkratiet vernet om deres eksklusive rettigheter i markedet.

Allerede i 2009 påpekte jeg for taxiforvaltningen i Oslo kommune at opprettholdelse av tak på antallet taxiløyver og fri prissetting var som en giftig cocktail for markedet. Enten måtte prisregulering gjeninnføres, eller så måtte antallsbegrensningen opphøre.

Men det var som å snakke til en ugjennomtrengelig og prektig byråkratisk murvegg. Politikerne jeg forsøkte å snakke med, ignorerte meg. De anså meg som en oppvigler mot det etablerte. Dette forklarer hvorfor jeg, til slutt, måtte klage taxireguleringen inn for EFTAs overvåkingsorgan, ESA.

ESA så heldigvis raskt den galskapen som rådet i den norske taxireguleringen og tok affære.

   

 

  

 

 

 

Helt grunnleggende rettigheter bygger på at enhver gruppe eller to individuelle aktører har rett til å etablere selvstendighet. Det innebærer å f eks handle med hvilken som helst penge eller vare uten at staten griper inn.

 

 

 

 

 

.

 

 

 

Naturligvis må en da vurdere om en vil tenke smooth og lavprofilt innenfor gjeldende lover, eller om en vil satse mer på å utfordre overformynderiet

 

 

 

Annonser

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s