Ren miljøsamvittighet på billigsalg

Miljøpartiet De Grønne (MDG) sprer frykt, for deretter å selge seg som partiet som skal redde jorden. Det er de samvittighetsløse som ikke bryr seg, som ikke stemmer MDG

Valgkampstrategien går ut på å ordlegge politikken som bladgrønn, vakker, innovativ og lovende. MDG-politikerne snakker hyppig om fornybar energi og” grønt skifte”, som om de representerte gründerbedrifter som oppfant nye grønne løsninger.

At partiet ikke aner hvordan ting skal bli grønne, nevnes aldri.

Fortsatt har jeg til gode å se MDG presentere gode ideer eller noen nye smarte, effektive eller innovative løsninger for miljøet. MGD-politikerne har heller aldri vist seg som mer kompetente på miljøløsninger enn andre politikere. Vel, strengere i målet er de.

Kanskje er jeg naiv, men jeg tror folk flest er villige til å strekke seg langt for jorden, miljøet og fremtiden. Folk må imidlertid se troverdige og balanserte løsninger med langsiktige globale synergieffekter. At man ikke tror på løsninger basert på ideologi, ord som begynner på grønt og høy grad av offervilje, er ikke ensbetydende med at man ikke bryr seg.

Jeg tror nordmenn flest ser at jorden kun kan reddes av nye løsninger utviklet av innovative bedrifter og forskning -og at det må skje på et globalt forbrukernivå.

Jordens økende befolkning og økning i levestandard er roten til klimagassutslipp-elendigheten, noe det er lite Norge kan endre, selv med MDGs forbud -og restriksjonspolitikk. Da har jeg mer tro på Venstres satsing på innovasjon og forskning.

” Stappe en banan i eksospotta”-politikk

Å stappe en banan i en eksospotte er verken kreativt eller krevende, men i praksis funker det likt som resten av MDGs politikk. Både bilen og utslippet stopper.

MDGs enkle realpolitikk pyntes og kamufleres imidlertid av MDG-politikere som snakker vakkert om grønn transport, grønne næringer, grønn energi, grønn kraft, ny grønn industri osv. Hvordan ting skal bli grønne vet de foreløpig ikke, ut over forbud mot det ugrønne.

Kanskje assosierer jeg partiet med en banan i eksospotta, som følge av at jeg ikke har sett noe estetisk, kreativt eller funksjonelt ved MDGs politikk. Jeg antar derfor at folk stemmer på MDG kun fordi de vil ha politikere som utviser større offervilje på vegne av fellesskapet og dets økonomiske fundament. Ikke fordi MDG har noen løsninger.

Lokomotivargumentet

Sett i lys av at nordmenn står for under en promille av klodens menneskeskapte klimagassutslipp, vil begrensninger av egne klimagassutslipp ha mindre enn mikroskopisk global effekt. Kronargumentet for norske miljøtiltak er derfor at Norge skal gå foran som eksempel til etterfølgelse for andre land. Kanskje kan det mikroskopiske vi kan bidra med eskaleres internasjonalt? Ingen dum tanke, men den bør da baseres på nye løsninger.

Hvilke eksempler er tilstrekkelig gode for å oppmuntre andre land til å følge Norge?

Bilfritt sentrum i Kristiansand eller Oslo? Mer labyrintkjøring, dieselbil-forbud i byene og flere sykkelstier? Flere restriksjoner mot bilbruk, høyere bomavgifter og færre parkeringsplasser? Flere elbiler eller avgifter på flybilletter?

Fraværet av kreativitet, intensiver og gulrøtter er dessverre påfallende i MDGs politikk. Størst samfunnsøkonomisk ofringsvilje, flest forbud og strengest restriksjoner er ikke ensbetydende med fungerende løsninger for de utfordringer som kloden sliter med -eller som forbilledlige eksempler til etterfølgelse for andre land.

MDGs politikk faller ned til et folkelig samvittighetsfrieri fylt med grønne ord og symboler, formidlet av politikere som så inderlig gjerne vil redde verden, men som ikke vet hvordan.

Ok, jeg er litt redd MDG

Alle tiltak kan ikke rettferdiggjøres, fordi intensjonen er god eller fordi de er basert på miljøideologi. Også miljøtiltak må veies opp mot nytteeffektene de gir. I mine øyne har de tiltak MDG har innført i Oslo vært så dyre at de koster mer enn effekten de gir.

Mest av alt frykter jeg imidlertid de stalinistiske tendensene jeg aner konturer av i MDG. Deres sak er så inderlig god og viktig at omtrent alle virkemidler kan tas i bruk. Slik var det også med kommunismen i enkelte land som vi ikke liker å sammenligne oss med. Kommunistenes intensjoner var tilsvarende gode. Alle skulle dele og ha det likt. Siden intensjonen var så uendelig god, rettferdiggjorde den at omtrent alle virkemidler kunne tas i bruk, herunder at alle som ikke var med kunne anses som onde eller egoistiske.

 

 

Annonser

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut / Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut / Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut / Ändra )

Google+ photo

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut / Ändra )

Ansluter till %s