Elefanten i Oslo Rådhus

ESA har krevd den fjernet

I 2014 ble Oslo kommunes drosjeregulering klaget inn til EFTAs overvåkingsorgan, ESA, fordi den har avslått alle søknader om drosjeløyver og holdt drosjemarkedet i Oslo stengt for nyetableringer helt siden 1999. Klagen omfattet kun kommunens regulering og ikke norsk drosjelovgivning, som fremstår som fornuftig og forenlig med EØS-avtalen,.

Yrkestransportloven gir fylkene myndighet over drosjeløyver. Desentralisert styring og lokal sjølråderett står sentralt i norsk drosjelovgivning, fordi betydelige variasjoner i Norge fordrer ulike lokale reguleringsanordninger. Loven fremstår som raus, tidløs, fortolkningsvennlig og basert på tillit til at lokaldemokratiske beslutninger frembringer drosjetjenester som dekker folks behov. Loven er som poteten og kan anvendes av lokalpolitikerne til å oppnå optimale forhold i sine lokale drosjemarkeder.

Hjemmelen for å innvilge drosjeløyver er yrkestransportloven § 9 «Behovsprøvd løyve for persontransport med motorvogn utenfor rute». Drosjeløyver gis altså etter behov. Loven gir imidlertid ingen definisjoner av hva som menes med «behov». Fylkeskommunene kan definere sine lokale drosjebehov fritt og regulere som de ønsker for å dekke dem.

Oslo kommune har imidlertid misforstått sin rolle som løyvemyndighet. Kommunen tror dens oppgave er å ivareta drosjeeieres -og ikke publikums behov. Så har kommunen fått for seg at drosjeeiere ikke har behov for nyetableringer og konkurranse, og at det faktisk kan være til ulempe for dem. Derfor har kommunen avslått alle som har søkt om drosjeløyver for å lansere noe nytt og innovativt i drosjemarkedet.

Kommunens misforståtte regulering har ført til dalende kvalitet, samtidig som drosjeprisene stiger i takt med at kundene forsvinner. På under ti år er drosjeprisene doblet og drosjemarkedet halvert, til tross for at all øvrig utvikling i Oslo tilsier sterk vekst.

Prisene har økt så mye at det knapt er noen igjen som betaler drosje av egen lomme. I dag er det bedriftene, det offentlige, helsevesenet og folketrygden som holder drosjene i gang. Kommunens regulering har rett og slett kvalt det folkelige, komfortable og effektive alternativet til privatbil.

Klagen nådde fremDen 22. februar 2017 mottok regjeringen en «reasoned opinion», der ESA bl.a. konkluderte med at Oslo kommune regulerte i strid med EØS-avtalen.

Inntil 2000 var imidlertid kommunens reguleringen uproblematisk. Drosjene ble regulert omtrent likt som øvrig kollektivtransport.

Selv om markedet ble betjent av selvstendige drosjeeiere, detaljstyrte myndigheten hvordan de skulle betjene markedet og hvilke priser de kunne forlange. Alle drosjer var tilknyttet samme sentral og kostet det samme. Drosjetilbudet var standardisert.

Forutsatt standardisering av tilbud og pris, tilpasset kommunen antall drosjer til behovet, på samme måte som den i dag tilpasser antall busser og trikker til behovet. Antallsreguleringen var kostnadseffektiv og ressursbesparende.

I likhet med behovet for buss og trikk, handlet drosjebehov kun om tilgang til en prisfast standardtjeneste og dermed det antall drosjer som ga tilstrekkelig tilgang. «Behovsprøving» var lik antallsregulering

I 2000 endret imidlertid premissene seg radikalt. Prisreguleringen ble avviklet og drosjenæringen fikk forlange priser på fritt grunnlag.

Kommunens tradisjonelle øvelse med å tilpasse antall drosjer til etterspørselen ble håpløs da drosjene selv tok styringen over etterspørselen med prisene de forlangte. Da skulle kommunen ha overlatt til publikum å styre antall tilbydere ut i fra sine valg som forbrukere. Men det skjedde aldri.

Det som skjedde var at 1780 drosjeeiere påvirket etterspørselen negativt med prisøkninger, hvorpå kommunen hele tiden konkluderte med at antallet drosjer var tilstrekkelig for å dekke den stadig krympende etterspørselen. På dette grunnlag avslo kommunen alle søkere om drosjeløyver, til tross for at mange presenterte billigere og mer markedstilpassede drosjetjenester i sine søknader

Kommunen bommer grovt når den hevder at norsk lov hindrer den i å regulere i tråd med EØS-avtalen. Kommunens regulering er forbrukerfiendtlig, i strid med fellesskapets interesser, det norske lovverkets formål og EØS-avtalen, noe som i sum tilsier at endringer var strengt nødvendig og helt legitimt.

Ut i fra ESAs fremstillinger i brevet til regjeringen, kan «norske regler» kun forstås som regler som gir fylkeskommunene myndighet til å regulere etter skjønn -og konsekvensen av regelen når lokalpolitikere anvender skjønn ut over EØS-avtalens rammer, slik Oslo kommune har valgt å gjøre.

ESA pekte ikke på noe i det norske lovverket som traktatstridig. Tilsynet bygget saken ene og alene på Oslo kommunes forvaltningspraksis, med særlig henblikk på kommunens metode for å begrense antall drosjer, begrunnet med stadig sterkere vern av næringsinteressene til eksisterende løyvehavere.

Norsk lov har aldri hindret kommunen i å regulere i tråd med samfunnets interesser og i tråd med EØS-avtalen. Faktisk går norsk lov lenger enn EØS for å ivareta «samfunnets interesser». Mens EØS-avtalen bare beskytter forbrukernes interesser, krever norsk lov at lokale myndigheter regulerer aktivt for å dekke publikums behov.

Oslo kommunes langvarige vanstyring av byens drosjemarked og ESAs inngripen, tilsier at regjeringen må frata alle fylkene sin myndighet -og gi den til publikum.

Taxibilde

Annonser

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut /  Ändra )

Google+-foto

Du kommenterar med ditt Google+-konto. Logga ut /  Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut /  Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut /  Ändra )

Ansluter till %s